Hva med frivillighet og dugnadsarbeid i Kamerun?
Mange spør oss om det
Det er på mange områder av livet dype tradisjoner for dugnadsarbeid og frivillighet i Kamerun, også det sosiale. Kamerun er et land hvor sosiale tjenester i offentlig regi er lite utbygd, og som kun når ganske få. Det betyr at folk
stort sett er avhengig av hverandre og de tradisjonelle systemene, som ofte er meget gode. Disse fungerer best på landsbygda. I byene er familiene spredt og menneskene blir isolert, uten noe nært nettverk rundt seg. Mange av disse systemene kommer dessuten til kort i vår moderne tid da en rekke ting er kapitalkrevende. Alt som krever penger er vanskeligere fordi det er så lite penger i omløp. |
Avicii, eller Tim Bergling, hadde mange tekster som ble lagt merke til. Jeg var av og til imponert over innholdet, alderen hans tatt i betraktning. Sangen ”Wake me up” er et godt eksempel på det. ”I tried carrying the weight of the world,- but I only had two hands”, sang han. Verdens nød er overveldende og hver enkelt av oss har bare to hender og begrensede ressurser. Likegyldighet ovenfor klodens helsetilstand og medmenneskers nød er den verste trusselen for vår felles framtid. Her hjemme slipper vi stort sett å bekymre oss for det daglige brød, skole, helse og sikkerhet. I Kamerun har folk flest ikke den tryggheten.
Nordmenn flest er engasjerte, giverglade og sjenerøse. Det er velkjent, og alle store innsamlinger for gode formål er et bevis for det. I min vennekrets bruker de fleste markeringsdagene sine til å samle inn gaver til veldedige formål.
Også i Kamerun opplever jeg at folk hjelper og støtter på så mange måter, men kanskje ikke slik vi forventer og tror. Jeg opplever det nesten hver eneste dag. Men veldig sjelden med penger, for det har de stort sett ikke. De lever i en helt annen virkelighet enn oss. Jeg vil gjerne gi noen eksempler.
Også i Kamerun opplever jeg at folk hjelper og støtter på så mange måter, men kanskje ikke slik vi forventer og tror. Jeg opplever det nesten hver eneste dag. Men veldig sjelden med penger, for det har de stort sett ikke. De lever i en helt annen virkelighet enn oss. Jeg vil gjerne gi noen eksempler.
Pastor Bouba tok initiativ til og ledet utviklingsarbeid, ikke bare i sin landsby, men i hele distriktet. Dette har han gjort ved siden av sitt eget arbeid. Han har aldri vært betalt for det og har dekket alle
utgifter selv. Fru Djoulde har, ved siden av å ta seg av sin egen familie, vært fangevenn og hatt tilsyn med handicappede i Garoua by så lenge Per har kjent henne. Dette arbeidet gjør hun frivillig, uten betaling og i stor skala. For begge er dette en livsstil, der de kun er begrenset av midler og sin egen energi. |
En dag var en av våre protesjeer blitt påkjørt av er 4x4 WD mens hun var på vei hjem i sin rullestol. Dette skjedde i Garoua sentrum hvor hun er kjent. Folk stimlet til og mange ville, og kunne denne gangen, hjelpe. De hadde sagt til hverandre: ”Det er Dr. Pers jente - få henne på sykehus!” Det var først langt utpå kvelden at jeg fikk høre om ulykken, og
at hun var lagt inn på sykehus og tatt vare på. Det er ikke normalt i Kamerun. Prinsippet er at du ikke får noen tjenester uten å ha betalt først - selv ikke medisinsk øyeblikkelig hjelp! Jeg skyndte meg dit og var forberedt på stive regninger. Hvem betalte transporten? Hvem betalte innleggelsespengene? Jeg aner det ikke den dag i dag. Men alt var i orden.
at hun var lagt inn på sykehus og tatt vare på. Det er ikke normalt i Kamerun. Prinsippet er at du ikke får noen tjenester uten å ha betalt først - selv ikke medisinsk øyeblikkelig hjelp! Jeg skyndte meg dit og var forberedt på stive regninger. Hvem betalte transporten? Hvem betalte innleggelsespengene? Jeg aner det ikke den dag i dag. Men alt var i orden.
Da jeg kom på sykehuset så jeg rullestolen utenfor avdelingen. Den var totalvrak og blodig. Jenta hadde heldigvis sluppet godt fra det og hadde ingen alvorlige skader. Jeg kjørte rullestolen til Ibrahim, min mekaniker, og sa jeg trengte hjelp. Han svarte at ”vi driver med biler – ikke hjelpemidler”. ”Men du har folk som kan sveise”, innvendte jeg. ”Det har du rett i”, svarte han. La oss se. Jeg hadde laget mange rullestoler, så jeg visste hva jeg trengte. Dessuten hadde den lokale sykkel-fabrikken et utsalg vis a vis verkstedet. I løpet av formiddagen hadde vi samlet det vi trengte av materialer, og jeg hadde laget tegninger til en ny rullestol.
|
En knapp uke seinere fikk jeg beskjed fra sykehuset om at hun ville bli utskrevet ganske snart, og jeg stresset derfor med å få rullestolen ferdig. Uten den kunne hun ikke forflytte seg. Jeg visste også hva det pleide å koste, sant og si hadde jeg ikke råd da. Da jeg kom til Ibrahim, ba han meg komme og se. ”Var det noe slikt du hadde tenkt deg?”, spurte han. Rullestolen var ferdig på rekordtid. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle si at jeg ikke hadde penger og sa i stedet: ”Hva skylder jeg deg?” Han tittet tenksomt ned i bakken og trakk seg i bukkeskjegget, før han svarte: ”Vel doktor, det var mye arbeid og jeg måtte sette mye til side får å få dette til”. Han rettet seg opp med et smil og sa: ”Synes du det er for mye forlangt om jeg ber om like mye som du får? Gud velsigne deg doktor - der er rullestolen!”
|
I Kamerun opplever jeg at folk slipper det de har i hendene for å hjelpe, og de gjør det med en gang. Men du må legge forholdene til rette. De aller fleste strever hver dag med å få endene til å møtes og de har ikke penger. De kan ikke bare stikke av hjemmefra for å hjelpe deg. De må først sørge for de der hjemme, for å få ro til å konsentrere seg om å hjelpe. Skal de kunne hjelpe, må vi hjelpe dem så de ikke har bekymringer mens de hjelper oss. Det betyr konkret: transport, kost og losji, pluss en rimelig belønning. En barndomskamerat sa en gang: ”Doktor, jeg har ingen ting å gi deg annet enn min tid, men den skal du få”. Dette opplever jeg regelmessig. Folk forstår og er berørte av andres lidelser, og de vil og kan hjelpe om de har mulighet.
Vi har tidligere skrevet om Djenabou og vår siste rullestol. Da vi strevde med å få den justert riktig, var det noen skruer som hadde erodert så fast at vi ikke fikk dem opp. Ikke noe verktøy jeg hadde, eller triks jeg kunne, fikk løs de skruene. Jeg hadde flere prosjekter på gang samtidig, både på verandaen og inne i stua. Oumarou, en elektrotekninger som jeg dreiv og utviklet noe solcellegreier sammen med, satt og observerte oss mens han ventet på meg. Han spurte min assistent: ”Kjenner doktoren henne? Hvem står bak ham? Hva har han igjen for dette?” Min assistent svarte: ”Han gjør slik hele tiden for egen regning. Han har ingen ting igjen for det. Nei, han kjenner henne ikke personlig.” Så forsvant teknikeren og kom igjen med diverse utstyr. Det var tidkrevende og vanskelig, men han løste problemet. Da jeg spurte hva jeg skyldte ham, svarte han: ”Ingen ting doktor. Det er mitt bidrag. Takk for hva du har vist meg.” Og slik kan jeg fortsette, med eksempel etter eksempel.
Mange kommer og tilbyr sine tjenester og stiller seg til disposisjon. Mannen til venstre, Adamou, var tradisjonell medisinmann og jeger - altså en slags kollega. Hans spesialitet var klippepyton som jeg hadde arbeidet for å verne i årevis. Han var blitt konvertert til bedre tanker gjennom Sadjo, en av våre viltvoktere, til høyre, også han med en klippepytonhistorie. Adamou hadde bestemt seg for å vie resten av sitt liv til vern av klippepyton i min tjeneste. Da han kom for å presentere seg sa han det slik: ”Må Gud tilgi meg - jeg har kommet for å dø i dine hender”!
|